Kompetanse til miljøkrav fins; brukes ikke godt nok

Publisert 15. March 2010 09:00

Utviklingen av regelverket for offentlige anskaffelser har åpnet for bruk av miljøkrav, selv om det ennå ikke er blant formålene i EU-direktivene – og de nasjonale lover og forskrifter. Men det offentlige har likevel ikke fullt ut grepet sjansen som dermed bys. Mangel på effektiv bruk av kompetanse er en av hovedårsakene – man vet rett og slett ikke hvordan man skal gjøre det for å vise til konkrete resultater, fremgår det av en fersk svensk avhandling. Det igjen bunner i det kritiske spørsmålet om miljøkrav i offentlige innkjøp egentlig har noen virkning?

I sin avhandling tar rettssosiolog Lina Wedin ved Lunds universitet for seg regelverket for og praktiseringen av miljøhensyn i offentlige anskaffelser. Som grunnlag for avhandlingen ”Going Green – a Study of Public Procurement Regulations” har hun studert åtte kommuner og to regioner som alle har gjort store anskaffelser innenfor bygg og anlegg. I samtlige tilfeller oppgav innkjøperne mangel på tid, ressurser og kompetanse som årsak til at miljøhensynene kom i bakgrunnen ved anskaffelsene. Andre forklaringer var mangel på direktiv fra politisk hold og frykt for at anskaffelsen ville havne i domstolsapparatet og således trekke ut i tid.

Wedin hevder at kompetanse til å stille miljøkrav finnes – den blir bare ikke utnyttet godt nok. For eksempel er samordningen mellom kommuner for dårlig, sier hun i en pressemelding i forbindelse med avhandlingen.

Regelverket

I avhandlingen drøfter hun utviklingen av regelverket for offentlige anskaffelser i lys av økende krav om sosiale hensyn, eksemplifisert ved miljøhensyn. Et hovedformål med regelverket er å bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling. Tillit til det offentlige har også vært et vesentlig poeng.

Etter hvert er det imidlertid kommet andre hensyn inn i bildet, først forsiktig, så sterkere. Når det gjelder miljøkrav er det i f.eks i regelverket et ”skal”-krav i planleggingen å ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen. Men fremdeles er det ikke en del av formålet med regelverket.

To trender

Hun peker på at det er to trender ute og går – den ene i retning av samarbeid på jakt etter miljøvennlige alternativer og således et kompetanseløft, den annen går mot bruk av streng tolkning av regelverket og laveste pris. Likeledes representerer det skrevne ord i lovtekstene først og fremst vel balanserte, normgivende signaler når det gjelder miljøkrav, og dette kan praktikerne ha vanskeligheter med å omsette i praksis. Da velger de å benytte målorienterte kriterier i stedet.

Et hovedproblem knyttet til det å integrere miljøhensyn i offentlige anskaffelser er hvorvidt det vil føre til forandringer eller ei. Hvis det ikke leder til noen forandring, kan det stilles spørsmålstegn ved relevansen av slike krav, skriver Wedin. En annen utfordring er målbarhet. Ikke bare synes domstolene å forutsette at resultater av miljøkrav på en eller annen måte kan verifiseres, men også hensynet til bærekraft tilsier at det er nødvendig å dokumentere at bruken av miljøkrav i offentlige virksomheter har virkning.