Høyesterett - Skal mye til å nekte å legge fram dokumenter

Publisert 12. March 2004 09:00

Vilkårene for å nekte å legge fram dokumenter, også anbudsdokumenter, under domstolenes saksbehandling er svært strenge. Bare irrelevante bevis kan nektes ført, og hva som er irrelevant må avgjøres fra sak til sak. Spørsmålet om en av partene kan nekte å legge fram tilbudsdokumenter står sentralt i en sak som for tiden verserer ved Oslo tingrett. Striden om dokumentfremleggelsen havnet til slutt i Høyesteretts kjæremålsutvalg, som uttaler at det ikke uten videre er gitt at de dokumentene som kreves fremlagt, vil være irrelevante som bevis i saken. Tvert imot, heter det, synes det nærliggende å tenke seg at dokumentene vil kunne tjene som bevis til støtte for eller mot saksøkers krav. Dermed legger kjæremålsutvalget seg på en linje som er tett opp til den praksisen som Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) følger ved krav om dokumentfremleggelse.

I slutten av februar avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg en kjennelse knyttet til en tvist om fremleggelse av dokumenter under saksforberedelse i tingretten. Saken gjelder krav om erstatning etter påstått forbigåelse i en lukket anbudskonkurranse i 1998. Partene er Staten v/Forsvarsdepartementet og selskapet Duty Free AS. I tingretten krevet selskapet at tilbudene fra de to andre konkurrentene om oppdraget, samt dokumenter med oppdragsgivers vurdering av tilbudet fra den ene av dem, ble lagt fram.

Tingretten gav selskapet medhold i kravene, men kjennelsen ble anket til lagmannsretten som kom til motsatt konklusjon – under dissens. Begrunnelsen fra flertallet i lagmannsretten var at «det er svært uklart hvilken relevans disse dokumentene har i relasjon til det krav som er fremsatt». Et enstemmig kjæremålsutvalg opphever imidlertid lagmannsrettens kjennelse og ber om at saken får ny behandling der.

Flertallet i lagmannsretten fremholdt for øvrig at det ikke kan være riktig at man ved å reise sak kan få tilgang til konkurrentenes anbudsdokumenter.

Strenge vilkår

Kjæremålsutvalget skriver i sine premisser at vilkårene for å avskjære bevis etter tvistemålsloven er strenge. Det er bare irrelevante bevis som kan nektes ført, og er retten i tvil, skal den vise tilbakeholdenhet med å avskjære. Hva som er irrelevant, må avgjøres på grunnlag av det krav som er reist og de anførsler som er gjort gjeldende i saken. I utgangspunktet, skriver utvalget, må retten bygge på partenes pretensjoner.

Søksmålet gjelder krav om erstatning ved at saksøkeren ble forbigått ved tildeling av kontrakten. Ansvarsgrunnlaget er at det ble tatt usaklige hensyn i bevisst illojal hensikt. Hvis søksmålet skal føre fram, må saksøkeren, heter det i utvalgets premisser, påvise at det foreligger omstendigheter som skulle ha ført til at de to konkurrentene ikke kunne tildeles kontrakten i konkurransen med saksøkeren.

Tjene som bevis

– Ut fra dette synes det på forhånd ikke uten videre gitt at de dokumenter som kreves fremlagt, vil være irrelevante som bevis i saken, fremholder utvalget. Tvert imot kan det synes nærliggende å tenke seg at dokumentene vil kunne tjene som bevis til støtte enten for eller mot saksøkers krav.

På denne bakgrunnen finner utvalget at lagmannsrettens flertall skulle ha gitt en nærmere begrunnelse for hvorfor dokumentene ble ansett som irrelevante. Så lenge dette ikke er gjort, er utvalget avskåret fra å prøve flertallets lovtolking. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker for øvrig at hvis flertallet – ut fra sin oppfatning om at man ikke ved å reise en slik sak som her, bør kunne få tilgang til sine konkurrenters anbudsdokumenter – har ment at det må stilles særlige krav til underbygging og konkretisering for at bevis skal kunne sies å komme saken ved, vil dette være uriktig lovtolking.

(Høyesterett Dokumentfremleggelse)