«Forhandlet konkurranse» i Norge betyr nesten forhandlingsplikt

Publisert 20. February 2004 09:00

– I Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) har vi gått nokså langt i retning av å si at spillereglene for forhandlet konkurranse betyr forhandlingsplikt for ordregiver, opplyser professor dr. juris og nemndsmedlem Kai Krüger ved Universitetet i Bergen. Det foreligger iallfall plikt til å gjøre foreliggende (åpnings)tilbud sammenlignbare. Han sier dette i en kommentar til en uttalelse om forhandlingsplikten fra Nämnden för offentlig upphandling (NOU) i Sverige.

I forrige utgave av Innkjøpsbilaget (fredag 13. februar) skrev vi om en uttalelse fra den svenske klagenemndaen (NOU) i Sverige i forbindelse med en klagesak der. I et konkret tilfelle legger nemndaen til grunn at det eEtter svenske rett, hevder NOU, er det slik at dersom en oppdragsgiver i forsyningssektoren velger å benytte konkurranse med forhandlinger, er det ikke uten videre slik at han må forhandle med noen av de kvalifiserte tilbyderne. Han kan gi kontrakten til en av dem uten å ha forhandlet med verken vinner eller taper. NOUs uttalelse er gitt til Kammarrätten, og dom der er ennå ikke avsagt.

Vi har spurt professor Krüger om hvorledes dette forholder seg etter norsk rett:

– De gjeldende EU-direktivene sier lite eller helst intet om forhandlet kontrakt, men den norske forskriften for offentlige anskaffelser, tilpasset lovreformen i 1999, gir noen utfyllende regler. Forsyningsforskriften er fra 1994 og omtaler ikke prosedyrespørsmål for forhandlet konkurranse særskilt. Hvis 1999-forskriften kan oppfattes som en generell retningslinje for hvordan forhandlet konkurranse skal gjennomføres også for forsyningssektoren, er det Det er to hovedsynspunkter. Det ene tar utgangspunkt i det formelle. Da heter det at det skal inviteres til forhandlinger med minst tre av de kvalifiserte anbyderne, og at det skal forhandles materielt med de som har reell mulighet for tildeling. Forhandlingene «kan» omfatte alle sider ved tilbudet. Det andre synspunktet har sin rot i den praktiske virkeligheten og gjelder likhetsprinsippet, som tilsier at alle med reell mulighet skal ha samme sjanse til å justere sine tilbud.

KOFA-sak

Krüger trekker også fram en sak fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA 2003/171) som gjaldt tildeling av byggeledertjenester innen bygg og anlegg. Saken gjaldt ikke forsyningsforskriften, men reiste noen prinsipielle spørsmål om hva som kan betegnes som god praksis ved forhandlet konkurranse. :

– I klagen som var reist mot Hemnes kommune, gikk vi nokså langt i retning av å si at spillereglene for forhandlet konkurranse betyr forhandlingsplikt for ordregiver, fordi tilbyderne her med reell sjanse til å oppnå kontrakt må kunne innrette seg på at det innleverte tilbud ikke er «last shot», men skal betraktes som et åpningstilbud som kan justeres i senere forhandlinger, poengterer han. Det foreligger iallfall plikt til å gjøre foreliggende (åpnings)tilbud sammenlignbare. I saken var det for øvrig tatt opp møtereferater som viste at tilbyderne ikke var behandlet på linje.  Men det uttales også noe om ordregivers forhandlingsplikt rent generelt i saken.  Forhandlet konkurranse reiser noen vanskelige spørsmål om f. eks. ordregiver ved resultatløse forhandlinger kan falle tilbake på åpningstilbudet, herunder om vedståelsesfristen kan påberopes. Hvis man forhandler, kunne det ligge nær å si at åpningstilbudet er forkastet, dvs. avslag som fristiller tilbyder. Man kan f. eks. tenke seg at tilbyder ønsker å trekke seg fra konkurransen. Dette er uavklart. I praksis vet jeg at advokater rådgir kommuner til å ta forbehold om at man vil ha mulighet for å falle tilbake på åpningstilbudet og holde dette bindende vedståelsesfristen ut.

(Krüger Konkurranse med forhandlinger Forsyningsforskriften)